Per Gunnar Tverbakk:
billedkunstner og kurator

" Et rom som lytter"
Katalogforord 2006

Men i den virkelige, den anonyme leiligheten, ingen vulgaritet eller narraktighet. Den er stillere. Et rom som lytter, men ikke etter oss. Etterkommere uinteressant, uønsket. Et museum på alvor.
Tor Ulven, Gravgaver. Fragmentarium (1988) Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2001, s. 46.

Interiøret har en lang og omfattende historie som motiv i billedkunsten. Det er ikke bare malerihistorien som er full av scener fra ulike dagligrom, interiøret spiller også en rolle i dagens sjangeroverskridende samtidskunst. Vi har sett det utallige ganger, fotografert, filmet eller rekonstruert som installasjoner i museer og kunsthaller. Noen ganger i form av såkalte lounger som flytter den kosmopolitiske kulturens venteværelser og møteplasser inn i kunstrommet. Andre ganger rommer interiøret selvbiografiske bekjennelser, det byr på blikk inn i kunstnerens egen eller andres privatsfære, et sted for fortrolige og intime bekjennelser som vi kanskje helst ikke vil vite av, men likevel fascineres over. Kombinasjonen av tiltrekning og ubehag som melder seg i møte med Lars Evjens billedserie ”Interiør i stillhet”, er imidlertid av en helt annen art. Den pirrende og på samme tid beklemte følelsen skyldes ikke nærvær av for mye liv, snarere fraværet av det.

I løpet av tolv år har Evjen laget 160 tegninger i ulike formater, alle i samme teknikk og med samme motiv: et utsnitt av et nesten helt tomt rom. Har man sett én tegning, oppstår det en umiddelbar gjenkjennelse i møtet med den neste. Det er den samme fornemmelsen som oppstår hos dem som plages av den samme drømmen natt etter natt: De vet de er på samme sted hver gang. Evjen flytter denne opplevelsen til våken tilstand.

Noen endringer kan spores fra tegning til tegning. Det gjelder både objektene og lyset som opptrer i rommet. Hvert arbeid representerer også et ledd i en besluttsom og presis undersøkelse av forskjellige størrelsesforhold, flater og valører, en utforskning av komposisjon og lysets kvaliteter og måter å spre seg på. Med andre ord er ingen av Evjens tegninger helt like, men likevel: den ladete stemningen går igjen, og vi fornemmer at vi står overfor det samme rommet. Vi ser en ensfarget vegg, og foran denne står ofte en ubestemmelig ensfarget gjenstand som minner om en ovn eller et airconditionanlegg. Den opptrer i ulike størrelser, av og til med spor av forvitring på overflaten (råte? rust?). Det hender at det står en slags sokkel på gulvet, eller at noen papirlapper henger på veggen, også de hvite og påtagelig lite meddelsomme. Sentralt plassert i motivet finnes en døråpning som leder inn til et annet rom vi aldri får innsyn i. Åpningen er alltid blokkert, ofte av et ugjennomtrengelig mørke, noen ganger av et blendende lys, i andre tifeller av planker eller stabler med stein.

Ved nærmere ettersyn – noe tegningene ber om – virker det nøytrale rommet og de tilforlatelige gjenstandene på langt nær så prosaiske og selvsagte som ved første øyekast. Flere spørsmål melder seg. Hva er det for slags rom som er fremstilt? Hva er det med dette interiøret? En voksende usikkerhet brer seg. For det er noe merkelige ved nær sagt alle elementene. Døråpningen virker noen ganger for bred, andre ganger for smal. Er det kanskje heller et hull i veggen som skyldes at den siste gipsplaten ikke er blitt satt på plass – og av ukjente årsaker aldri vil bli det? Det er også noe rart med gulvlistene. De er i hvert fall ikke av den vanlige typen, til det er de for høye. Dessuten synes listene merkelig nok å være felt inn i veggene.”Dørstokken” minner mer om en terskel og indikerer at rommet innenfor (hvis det finnes?) befinner seg et trinn opp, en nivåforskjell man ikke venter å finne i et typisk hjem og som heller ikke er vanlig i et kontor. Den omtalte (dør)åpningen er i nesten alle tegningene fylt til randen av et stummende mørke. Påtrengende og uvirkelig presser det seg på, men blir stoppet av lyset i hovedrommet, det mest vennlige momentet i bildene. Det ser ikke ut til være sollys. Kommer det fra en taklampe? Det er i hvert fall ikke det fluoriserende taklyset vi forbinder med offentlige institusjoner. På den annen side er det mulig at det er gatelyset utenfra som skinner inn gjennom et vindu. I så fall er det natt. Evjens interiør er goldt og samtidig vakkert på en eiendommelig måte. Hvor virkelig er det? Er det en fremstilling av en eksisterende eller oppfunnet leilighet, eller kun et bilde på en psykisk tilstand? Det er vanskelig å avgjøre.

Evjens tekniske beherskelse har et høyt presisjonsnivå. Han styrer valør- og linjespillet i tegningene til en slik grad at ingenting virker tilfeldig. Mengden av tilsynelatende identiske motiver kan virke som en overdreven forsikring, en gjentatt ordensutøvelse så insisterende at en fortrengt irrasjonalitet tyter frem. Overdreven ytre orden er et ofte brukt virkemiddel i filmer, og er utforsket av regissører som for eksempel David Lynch. I ”Blue Velvet” og ”Twin Peaks” avdekkes galskapen og kaoset som lurer under formålstjenlige og velpleide husfasader. Og tegningene til Evjen har noe filmatisk ved seg. De nesten tomme interiørene, som minner om sorthvitt fotografier, kunne vært hentet fra en Lynch-film eller en film-noir scene, men billedrommet er liksom for trangt. Vi er for tett på veggen i bildene og for nær objektene til at et kammerdrama eller en krimscene kan finne sted. Her er det snarere interiøret som er hovedrolleinnehaveren. Det er et interiør i stillhet, uten mennesker, men ekkoet av tilstedeværelse henger i igjen. Er det derfor disse tegningene oppleves som avbildninger av menneskets relasjon til verden? Evjen har da også ofte fått tilbakemeldinger fra publikum av typen ”Jeg ser meg selv i disse rommene og tanker fra mitt eget liv strømmer på.”

I boken The Poetics of Space 2 utforsker Gaston Bachelard blant annet hva det er som gjør at hus og rom i så stor grad uttrykker det menneskelige. Bachelard er av den oppfatning at det bebodde rom alltid overskrider det geometriske rom. Interiører er aldri livløse. Uansett hvor asketiske og tomme de er, frambringer de bilder og stemninger hos hver enkelt av oss. Det har ifølge Bachelard årsak i barndomshjemmet, som var og er vårt første univers. Husets rom er virkelige rom som skal sikre fysiske behov for ly og varme. Men de er også vår egen beskyttede krok, der vi dikter og skaper våre forestillinger om verden. Huset er stedet der våre fantasier og drømmer oppstår, samtidig som det er fantasien og drømmen. Det genererer en sammenvevning av kjensgjerninger, minner, forestillinger, fabuleringer og forventninger som følger oss på veien gjennom livet. ”[...] the house is one of the greatest powers of integration for the thoughts, memories and dreams of mankind […] Past, present and future give the house different dynamisms, which often interfere, at times opposing, at others, stimulating one another. In the life of a man, the house thrusts aside contingencies, its councils of continuity are unceasing.”

Slik gir huset og dets indre rom løfte om tilknytning og tilhørighet til verden. De stille, ladete interiørene til Evjen avdekker derimot noe vi vet, men sjelden tilkjennegir: ingen plass er trygg. Uhygge og meningløshet kan trenge seg på oss, både innenfra og utenfra, uansett hvor vi befinner oss. I Freuds artikkel ”Det uhyggelige”4 peker han på at das Unheimliche, det tyske ordet for det uhyggelige, har en etymologi som viser til det som ikke hører hjemmet til, det uhjemlige. Her er hovedtesen at uhyggen ikke oppstår i møte med det ukjente, men ved det fortrengtes gjenkomst. Det uhyggelige er med andre ord ikke det som er totalt fremmed, men det som er kjent, støtt ut og gjort hjemløst, og som vender hjem igjen. Vi gjenkjenner det ikke og avviser det på nytt, forgjeves: Det hjemsøker oss igjen og igjen i stadig nye forkledninger. Det uhyggelige er en kjenning som er blitt oss fremmed.

I Evjens tegninger knytter denne foremmelsen seg først og fremst til arkitekturen, men også til gjenstandene i rommet. De har mistet sin selvfølgelige funksjon og blitt til ting. Det dreier seg ikke om den typen fryktinngytende ”ting” som vi kjenner fra skrekknovelleforfattere som H. P. Lovecraft eller fra horror filmklassikere som ”The Thing from Another World” av C. Nyby, men om det kjente og nære, som en døråpning, en ovn eller en papirlapp. De er prosaiske, men her i stillhetens interiør har de likevel noe uhyggelig ved seg. Formene og gjenstandene som vanligvis avspeiler hverdagslige menneskelige behov, er blitt stumme og underlige. Vi forstår dem ikke (lenger). Interiøret, vår nærmeste omverden, er blitt hjemsøkt av tingenes evige livløshet. Tausheten som rår forteller at tingene blir igjen lenge, lenge etter at vi er borte. Det minner oss om vår egen dødelighet. Kanskje er det også dette vi kjenner på når vi står overfor Evjens interiører i stillhet: Et rom som lytter, men ikke etter oss? Det er likevel kun en fornemmelse, én opplevelse av motivet. Idet blikket søker over billedflaten, oppdager vi lyset som brer seg mykt nedover en tom vegg. Dét opplever jeg som vakkert og forsonlig.