Bergens Tidende, 28. desember 2001

Jan Nyberg

Suksess i stillhet

I syv år har Lars Staffan Evjen tegnet sine "Interiør i stillhet" med ustoppelig konsekvens. Bildene hans er blitt vist i noen av landets viktigste kunstarenaer og han har hanket inn hundretusener av stipendkroner de siste årene. Kritikerne har gitt ham unison applaus, men selv har han unngått medienes rampelys. Nå står utlandet for tur. Helt på siden - Jeg kjenner spillet og spillereglene, sier han. Og med spillet mener han kampen om oppmerksomheten i kunstlivet. - Den bryr jeg meg ikke om å være med på. Kunstverdenen er nesten blitt like ille som popbransjen. Kuratorene pusher stadig nye genier på samme vis som managerne pusher popstjerner. - På mange måter føler jeg meg helt på siden av trendene i samtidskunsten. Jeg er rett og slett blitt sliten av å følge med på alt som skjer i samtidskunsten. Det føltes viktigere i studietiden. Da velger jeg heller å vende blikket innover i meg selv og bort fra den ytre støyen. Jeg tror på det jeg gjør og søker å forbedre meg hele tiden uavhengig av tilfeldige trender og retninger som måtte råde rundt meg. Jeg har valgt å gå min egen vei og ser på det som et meget stillferdig
prosjekt.

Ettertanke og meditasjon

Lars Staffan Evjen har jobbet med prosjektet "Interiør i stillhet" siden 1994. I løpet av disse årene er det blitt til i underkant av hundre bilder varierende i format fra 5x5 cm opp mot 150 x 250. Og han ser ikke bort fra at han kan holde på i mange år med det samme motivet; et nesten tomt interiør, mer og mer rensket for detaljer, bare med
svake brytninger i fargespill og nyanser mellom svart og hvitt.
- Det er en form for refleksjon over stillhetens vesen og som jeg håper kan innby til ettertanke og meditasjon. Kall det gjerne en reaksjon på den spraglete billedflommen i mediene, reklamen, musikkvideoene og postordrekatalogene. Og som en oppfordring til å stanse opp og søke stillheten i vårt indre.
Og Evjen nøyer seg ikke med å lage bilder. Han snakker i bilder også:
- Når alle en dag går rundt med mobiltelefon og er tilgjengelig for alle til enhver tid, er det bare ett menneske vi ikke kan nå; oss selv. På ditt eget nummer får du alltid det samme svar: "Den du søker, er for øyeblikket ikke tilgjengelig".

På en hybel i Irland

Det hele startet i påsken 1994. Evjen satt alene i en studentleilighet i irske Limerick. - Irland var da en utkant i Europa og jeg følte meg enormt inspirert både av det irske landskapet og kulturen. Gamle normer som gjestfrihet og vennlighet er noe jeg setter stor pris på. Til da hadde han malt bilder inspirert av andre, men fikk nå en innskytelse om at han ville gjøre noe helt nytt: Tegne en vegg, et skap og en dør. Siden har han bare jobbet seg mer og mer inn i det samme motivet. - Jeg opplever at de tegningene som er mest tomme for detaljer er de som folk kommenterer mest. På samme måte som stillhet kan gi folk mange tanker, kan tomme felt og flater i et bilde gi folk mange assosiasjoner. Likevel er mitt prosjekt ikke som minimalistenes; å se hvor lite jeg kan formidle uten at det blir uinteressant, men snarere hvor mye jeg kan oppnå med minimale virkemidler i bildet.

Sin egen teknikk

Det er mange som sier at Lars Staffan Evjen har utviklet et kunstnerisk uttrykk ulikt alle andres. Ser en ikke så nøye etter kan bildene hans se ut som både fotografi og grafikk.
- Jeg lager tegningene med pulver av kull og svartkritt som jeg gnir utover arket på forskjellige måter. Prosessen krever mye tid og tålmodighet. På et bestemt stadium er alle valg om komposisjon og større detaljer tatt; da gjenstår mange timer med justeringer og finpussing. Det skjer over dager og uker. I sluttfasen lokker jeg frem mer og mer lys i dem ved å gjøre skyggene mørke og transparente og ved å glatte de lyseste flatene. På denne måten kan jeg styre prosessen og arbeidet med detaljene i større grad enn om jeg for eksempel hadde brukt en grafisk teknikk. Det er spillet mellom lys og skygge som fascinerer meg. Men det mest interessante er likevel hvordan folk opplever og tolker lysets gåtefulle samspill med mørket.

På skuldrene av de gamle mestrene

I motsetning til mange andre kunstnere har Evjen interessert seg sterkt for kunstteori, og dette har påvirket hans syn på sitt eget arbeid og på kunsten generelt. Et bilde som skal overbevise må ha et kvalitativt grunnlag. Etter min mening har den største kunsten alltid vist seg å være gjennomarbeidet og gjennomvurdert. Jeg mener det er fullt mulig å kommunisere innenfor en tradisjon samtidig som en kan skape fornying. Det er bare tøys at den etablerte, tradisjonelle estetikken ikke lenger gjelder. Det skapes selvfølgelig nye koder, slik som i konseptkunsten, men i dag eksisterer det gamle og det nye side om side, og det mener jeg gjør kunsten rikere.
- Se bare på Leonard Rickhard, som jeg mener er Norges største nålevende maler. Hos ham er det ingen lettvinte poenger, men kvalitet i alt han gjør. Han har vist at det er fullt mulig å forholde seg til en tradisjon, samtidig som han har skapt sin egen stil. Selv får jeg mange tilbakemeldinger på det folk oppfatter som symbolikk i bildene mine. Greier jeg å skape assosiasjoner til det ukjente, håp eller forventning gjennom de store, tomme billedflatene mine, er jeg tilfreds.
Mitt prosjekt er å skape meditative bilder med åpent innhold. Enkelte av bildene mine er kalt urovekkende, og det forstår jeg.

Bergen, Island, Skottland

Over nyttår skal en del av Evjens bilder vises i Allmenningen Galleri & Kunsthandel i Bergen. Samtidig drar kunstneren selv til Island hvor han har fått gjesteatelier i Hafnarfjördur. Utpå våren er han invitert til Glasgow der bildene hans vil bli en sentral del av en utstilling i en stor trikkehall i byen.
- Ja, jeg føler det løsner nå. Det er godt. Men jeg har mange ting ugjort. Fortsatt har jeg ingen planer om å forlate "Interiør i stillhet". Kanskje kommer jeg til å jobbe med det i syv år til - minst.

- Jeg er sliten av å følge med i samtidskunsten. Jeg vil heller søke innover i meg selv.