Øystein Hauge
Katalogtekst 2002

"Dette land er imidlertid en øy, og er av naturen selv lukket inne bak uforanderlige grenser (...) omgitt av et vidstrakt og stormfullt,ocean, llusjonenes egentlige sete."
I. Kant "Kritik der Reinen Vernunft"

KANT

Hva er en kant? Det greske ordet "kanthos" og det latinske "canthus" har avledninger i flere romanske språk, men ikke i engelsk. Den opprinnelige betydningen var "hjulring". Eller mer presist: Det metallbåndet som var spent rundt et trehjul for å forsterke den delen av hjulet som møtte jordens overflate. På en måte er det merkelig at det er en ring rundt et hjul som er roten til ordet "kant". For det moderne øre assosieres kanten med det kantede. Typiske kanter er rette linjer på todimensjonale figurer eller rette linjer som dannes av flater som støter sammen på tredimensjonale gjenstander. Kanter går fra hjørne til hjørne. Kanten er stedet hvor tingen ender, holder opp eller opphører. Kanten er tingens "herfra til dit", dens "så langt og ikke lengre". Kanter er grenser.

Evjens "Interiør i stillhet" kan leses som en rapport fra grenseland. Teknisk sett markerer han grenser for hva man kan og tør få til som billedkunstner etter "estetikkens fall". Innholdsmessig sier denne billedserien oss noe om hva man bør streve etter som sansende og levende menneske. De viser oss ordinære, nesten hjemlige grenseflater, vegger og fasader, men også fronter, "cutting edges", inn i ennå ukjente territorier.

Grenser for rasjonalitet er i følge Kant grensene for Sannhetens land. Erfaringen av erfaringens grenser er med andre ord en helt avgjørende erfaring for filosofen. Hvor langt kan grenser presses - opp og ut og frem - før vi støter på grensen for det som er menneskelig mulig? Det er fordi vi hele tiden drives til å overskride rasjonalitetens grenser at vi blir bevisst hvor erfaringens grenser går og fantasien tar over.

Estetikken må rette seg etter virkelighetens lover. Fantasien tilhører mennesket alene. Dette er en grenseforskjell som verken kan eller bør utviskes. I Evjens kunst er den helt essensiell. Ett bilde fra hans hånd, isolert betraktet, kan kanskje tolkes som et vilkårlig snitt i et ellers grenseløst rom. Et tilsynelatende evigvarende konsept som "Interiør i stillhet", forteller oss at slik er det ikke. Kunstens rom er verken ustrukturerte eller gitt en gang for alle. Det er bare slik at de føles best helt på kanten. Der hvor relativ orden møter relativ uorden. Det er her illusjonene tar over og gjør øyeblikket, virkeligheten og samtiden mer magisk enn vi vanligvis tenker på. Hva er utside og hva er innside? Hva er overflate og hva er dybde? Akkurat hvor møter det ene det andre? I en bevegelighetens og formforvandlingens tidsalder, hvor stadig nye sosiale, personlige og fysiske grenser flyttes, utvides og sprenges er det snart bare kunstneren som tør å lete etter svaret.