Gunnar Danbolt

Stillhetens metamorfoser
Katalogforord 1999 (forkortet)

Whenever a man so concentrates his attention -
be it on a landscape or a poem,
a geometrical problem or an idol or the True God -
that he completely forgets his own ego
and desires in listening to what the other
has to say to him, he is praying.
W. H. Auden

I Lars Staffan Evjens kulltegninger er det stillheten som råder. En harmonisk stillhet i slekt med den innadvendte, meditative stillheten som musikken i gode øyeblikk kan tonsette. Når billedkunstnere har nærmet seg musikken - og det har vært et tema i over hundre år - har de nesten alltid gjort det ved hjelp av fargen. Evjen derimot har valgt valøren - gråtoneskalen. Det i seg selv signaliserer at det ikke er de kraftige musikalske effekter han tar sikte på - han opererer i de mer lavmælte registre. De små sprang i en gråtoneskala oppdager man neppe uten åpenhet, oppmerksomhet og tålmodighet, de tre egenskapene som utgjør kjernen i den meditative holdningen.

Musikken er abstrakt, og denne egenskapen var kanskje den viktigste inspirasjonskilde for de abstrakte og non-figurative malerne. Men heller ikke dette har Evjen tatt hensyn til. Hans valør-basterte musikalske uttrykk henviser til en konkret og gjenkjennbar virkelighet. Men dette virkelighetsutsnittet - for det er hva det dreier seg om - hører ikke til dem man stanser opp ved i hverdagen. For han har hverken valgt den sublime norske natur eller det slående interiør, men en helt alminnelig hvit vegg. Det finnes riktignok en døråpning i veggen, og et hvitt skap (?) til høyre for døren. Og - for å være helt nøyaktig - et gulv foran. Mer er det ikke å se.

Det er interessant at det er akkurat en slik vegg - hvit og intetsigende - som Evjen tar som tema for sin serie av meditative kulltegninger. Dette valget er ikke uten tradisjoner, for de tidlige modernistene valgte ofte de lavere genrene, som for eksempel stillebenet, for at betrakterne lettere skulle kunne vende seg bort fra motivet og istedenfor rette blikket mot måten det ble avbildet på. Valget var altså en avledningsmanøver. Men det er det ikke hos Evjen. Hans måte å bruke kullet på er ikke fremhevet i seg selv - det er ikke temaet for bildene hans, slik det er det hos for eksempel Paul Cezanne. Tvertimot er hans nitide tegninger så mesterlig gjort - i gammeldags håndverksmessig forstand - at de nesten kan tas for fotografier. Så man skal være godt trenet for å oppdage hvordan de er laget. Midlene er med andre ord underordnet målet.

Selv om alle seriens tegninger har det samme motiv, består de ikke bare av en endeløs rekke av kloninger. Der finnes noen vesentlige forskjeller. Den første er selve utsnittet - det kan variere betydelig. I enkelte er veggen til venstre for døråpningen bredere enn i andre, og vi ser også mer eller mindre av skapet på høyre side. Døråpningen kan på noen være et sort hull, på andre en åpning inn mot nye rom. Og gulvet kan plutselig være dekket av sne og ha spor av mennesker og dyr. Også skapet blir av og til gitt et nytt materiale, eller snarere et materiale på vei mot oppløsning. Slik skjer det noe i denne serien - ikke store og rystende ting, riktignok - men tilstrekkelig til at det blir bevegelse i seriens stille verden.

Av og til kryper et skyggebilde av den ytre virkelighet inn i det hvite rommet - skyggen av et tre eller en elg kan tegne seg på veggen til venstre, og i ett og annet bilde kan ballettdansere fly gjennom luften inne i rommet bak døråpningen. Dette er de eneste glimt av en verden utenfor det lille romutsnittet, men det er ikke enkelt å avgjøre hvor disse skyggebildene kommer fra. De blir nesten uforklarlige vink fra en verden bakenfor - som platonske visjoner fra en annen virkelighet.

Dette gjelder kanskje ikke i samme grad det som i like høy grad skiller bilde fra bilde - lyset. Det kan komme fra ulike sider, være skarpt og avslørende eller bløtt og behagelig. Det kan få frem veggens, skapets og gulvets materialitet - dets håndfaste her og nå. Men kan også få materien til å løse seg opp og bli porøs og myk som om det var noe helt annet enn vegg og gulv.

Bildene er et bevis på hvor rik den kan være, den virkelighet som omgir oss, hvis man som Evjen ser den med en meditativ holdning, altså åpent, oppmerksomt og tålmodig. Da først får man syn for de små bevegelsenes betydning - at en hurtig skygge over veggen kan antyde at det bak oss - utenfor den platonske hulen - befinner seg en verden av et annet slag. Og stirrer man lenge nok inn i den sorte døråpningen, oppdager man at den kan bli en fantasiens scene hvor vakre danserinner flyr forbi som hvite svaner.

En hvit vegg, en sort åpning, et hvitt skap og et utsnitt av et gulv, har noe å si oss her og nå. Det trivielle og intetsigende kan altså forvandles til mening og betydning. Dette er ganske forskjellig fra 1800-tallets realisme som var preget av en vilje til det betydningsløse - til å avkle alt mening og betydning og vise at det bare er det man ser. Hadde ikke kunstneren satt sin personlige signatur på tingene, ville de ha vært totalt uinteressante. Evjens bilder vitner om det motsatte: en vilje til det betydningsfulle.

Den irske Poet Gerard Manley Hopkins hevdet at det var poesiens formål å fange det middelalderens skolastikere kalte haecceitas, eller tingenes tinglighet, deres absolutte singularitet eller eneståenhet. Han kalte dette for inscape, et uoversettelig ord, som antyder at tingene - veggen, døråpningen, skapet, gulvet - kan romme estetiske ideer. Og det var ideer som Immanuel Kant definerte som tanker og ideer som ikke var bestemte ideer og tanker.

Denne kulltegningenes ubestemmelige tankefullhet blir større ved at Evjens bilder inngår i stadige dialoger med andre bilder, som Gerhard Richters, Vilhelm Hammershøjs og Vermeers. En slik dialog over århundrene utvider seriens betydningspotensiale og gjør det ubestemmelige enda mer ubestemmelig.

Vi er redd det ubestemmelige, men det er det avgjørende element i all virkelig poesi - og Evjens bilder er visuell poesi - fordi det er den som sikrer at tegningene er "twofold always. May God us keep / from single vision, and Newton's sleep!" som William Blake uttrykte det. Denne advarsel har Lars S. Evjen tatt seg ad notam - hans billedunivers, som er fjernt fra dagens uro og adspredthet, er uten de enkle og ufruktbare løsningene. Den antyder at virkeligheten ikke er utømt, for den som har tålmodighet, oppmerksomhet og åpenhet. Og slik antyder den også - omenn indirekte - hvorfor virkeligheten forekommer mange så inderlig uinteressant og irrelevant. Uro er tomhetens bror.