Fra Billedkunst nr. 7, 2006
Lars Staffan Evjen intervjuet av Beate Petersen

Teknikken står i uttrykkets tjeneste

Mens det først og fremst er strektegningen som har vunnet innpass på dagens kunstscene – det vil si en tegnepraksis som kan settes i sammenheng med 90-tallets intimitetskunst, og som blant annet tok utgangspunkt i notater, opptegnelser og/eller dagboksaktige tekster – har Lars Staffan Evjen holdt fast ved den mer taktile og klassisk funderte valørtegningen. Siden han gikk på Kunstakademiet i Bergen på begynnelsen av 90-tallet, har han laget  en lang serie med kulltegninger, til dels i store formater , alle med mer eller mindre samme motiv: et nesten tomt rom, definert av lysspillet på de renskårne flatene og kontrastene mellom lys og mørke.

– Jeg hadde mange år bak meg før jeg ble kunstner, forteller Evjen. – Noen synes kanskje det virker gammeldags, men da jeg for alvor begynte å tegne, var det ut ifra et ønske om å lære meg noe som var teknisk krevende. Med andre ord hadde jeg ferdighet som en ambisjon. Tegningene mine er nitide, langsomme, og fullstendig uten spontanitet i selve utførelsen.

– Da debatten rundt opprettelsen av to figurative professorater ved Statens Kunstakademi i Oslo var på sitt heftigste, ble det hevdet at samtidskunsten siktet seg inn mot sosial interaksjon, fremfor utøvelse av en estetisk disiplin. Med andre ord at samtidskunsten skulle være prosessorientert, ikke verksorientert. Så den ferdighetstenkningen du forfekter er kanskje litt uvant? 

– Jeg holder fast ved forestillingen om at teknikken står i uttrykkets tjeneste. Hvis den tekniske utførelsen hadde holdt et lavere presisjonsnivå, ville tegningene formidlet noe helt annet. Den roen tegningene har, er et resultat av den tekniske finpoleringen. 

– Dine bilder er blitt sammenlignet med de stille interiørene til Vermeer og Hammershøj. Men hos deg er det romantiske islettet mer eller mindre forsvunnet: Dine interiører ser nærmest ut til å være bygget opp av kontormoduler?

– Jeg er opptatt av at bildene mine skal ha en poetisk dimensjon, samtidig som de er utført med streng saklighet. Jeg tror det er denne kombinasjonen som gir bildene ambivalente trekk. Den formen tegningene mine har, og som altså bygger på en stram og nøktern visuell retorikk, er fra min side en reaksjon på den overfladiske og påtrengende støyen i mediesamfunnet, som også nødvendigvis påvirker kunsten. Mitt prosjekt handler om stillhet – en stillhet det finnes alt for lite av, både i mitt liv og i andres. Men for at bildene ikke skal bli for monotone, varierer jeg lyset og utsnittene. Eller jeg endrer detaljer. Døråpningen kan eksempelvis i enkelte tegninger framstå som alt for høy til å være en egentlig døråpning. 

– I katalogteksten til Evjens utstilling i Bomuldsfabrikken denne sommeren påpeker Per Gunnar Tverbakk hvordan disse forskyvningene gir opphav til uro. Ikke bare er rommet bak den for høye døråpningen fylt til randen av stummende mørke, skriver han. I tegningenes ekstreme ordenutøvelse ser han også en fortrengt irrasjonalitet.

–   Bildene mine handler like mye om lys som om mørke. Likevel, mørket er en grunnleggende kategori i vår erfaringssfære. Det er et underliggende symbol for noe utrygt og urovekkende. Det er imidlertid veldig lett å lage skrekkscener ut av et slikt miljø som jeg gjengir i tegningene mine, og falle inn i en slags surrealisme. Jeg har imidlertid mer sans for symbolismen enn surrealismen. 1800-tallets symbolister sa at 95 prosent av det som sies, skal være usagt. Det er en interessant ambisjon. Det usagte, tomme, åpner for betrakterens bidrag. Tilskueren får plass til å projisere inn sine egne erfaringer.

– I den grundige, nesten høytidelige måten du arbeider på, ligger det også et stort alvor?

– Når hver kvadratcentimeter er nøye vurdert, og gjennomført med en slik konsekvens, er det selvfølgelig et uttrykk for at det er alvorlig ment. Kunstskribenten Lena Mannila skrev en gang at jeg hadde pålagt meg en selvdisiplin som hun tvilte på at jeg ville klare å holde fast ved. Og til en viss grad hadde hun rett. Mine tegninger kan være langsomme inntil det utmattende. I det siste året har jeg imidlertid også laget skisser med penn og lavering, der jeg gir slipp på noe av den nitide utarbeidelsen. Disse skissene er dels utkast til fremtidige installasjoner, dels fantasier som sprenger rammene for det spartanske interiøret jeg har oppholdt meg ved så lenge, sier Evjen.